Willy Brandt i Oslo
Av professor Einhart Lorenz
For nesten 80 år siden, 7. april 1933, kom 19 år gamle Karl Herbert Ernst Frahm fra Lübeck til Oslo. Dagen etter ankomsten oppsøkte han redaksjonen i det som den gang het „Arbeiderbladet“ – og i dag „Dagsavisen – og Arbeiderpartiets kontor på Youngstorget. Han var utsendt fra det lille partiet "Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands" som hadde løsrevet seg fra det store tyske sosialdemokratiske partiet i 1931.
Brandt kom til Oslo på politisk oppdrag: Han skulle etablere støtte for partiet sitt, søke økonomisk bistand fra Arbeiderpartiet - som var søsterparti for Brandts miniparti - og formidle informasjon om det tyske nederlaget. Dette hadde han ikke særlig stor suksess med, men sitt personlige og grunnleggende anliggende, kampen for et bedre - og mot et nazistisk - Tyskland, fikk han desto større gjennomslag for.
Brandt og hans parti tenkte i et langsiktig perspektiv. De trodde ikke at Hitler ville forsvinne ut av verden med det aller første, men ingen hadde likevel regnet med at Willy Brandt skulle bli i Norge i syv år, helt frem til sommeren 1940, for ikke å snakke om at han skulle bli en del av det norske eksil-fellesskapet i Sverige og den norske motstandsbevegelsens mest produktive forfatter under krigen.
De syv årene frem til 1940 og de påfølgende fem som tysk-norsk i Sverige formet Willy Brandt både personlig og politisk. Selv har han gjentatte ganger beskrevet disse årene som "de viktigste" og "lykkeligste kapitler" i sitt liv. Her fikk han "venner for livet", et nettverk som han kunne bygge på i etterkrigsårene og her modnet han til den utenrikspolitikeren han skulle bli. I løpet av disse årene utviklet han seg til å bli - for å si det med Bruno Kreiskys ord - "selve symbolet på politisk forstand" og "en politiker med lederegenskaper".
Willy Brandt forlot Tyskland i det skjulte, lettsindig nok med det første bindet av Marx`"Kapital" i sin lette bagasje. Da han vendte tilbake i 1947 brakte han med seg en rik intellektuell og kulturell kapital. Som Helmut Schmidt sa det: I forhold til dem som var blitt værende i nazi-Tyskland hadde han fått et "utrolig forsprang når det gjaldt livserfaring".
Han hadde lært en annen politisk kultur og andre språk å kjenne, han hadde fått tilgang til en fri presse og tatt del i internasjonale diskusjoner om Europa etter krigen. Han hadde fått et nytt syn på Europa, ikke bare på Tysklands naboer i øst. Og: Han hadde lært, og selv fått erfare, hva demokrati kan være, noe han senere også formidlet til Tyskland - for eksempel at man på Stortinget ikke kom opp i heftige krangler uten vilje til kompromiss, slik det stadig kunne forekomme i riksdagen, og at Kong Haakon VII ga Arbeiderpartiet i oppdrag å danne regjering i 1928 til tross for at partiet hadde en radikal fortid. I Norge så man ikke på arbeidere som "vaterlandslose Gesellen" (slik keiser Wilhelm hadde karakterisert sosialdemokratene) og forrædere slik man gjorde i Tyskland.
Som nevnt var det til Youngstorget han dro først: til Arbeiderpartiet, så AUF og LO på Folkets Hus. Like etter fikk han kontakt med den intellektuelle gruppen "Mot Dag" i Storgata 12. Bare fire dager etter ankomsten til Oslo stod den første artikkelen hans på trykk i "Arbeiderbladet". Tittelen var "Hvordan ser det ut i Hitler-Tyskland?". Litt mer enn to måneder senere holdt han sitt første korte foredrag på den daværende arbeiderhøgskolen på Malmøya. Aase Lionæs, som senere ble leder for Nobelkomitéen, hjalp ham med det språklige. Trygve Bratteli, senere statsminister, var blant tilhørerne.
Han fikk en sterk tilhørighet til AUF, hvor, som han en gang skrev, "underholdning og dans hørte med i tillegg til politikken. Her fantes det mye kunnskap om skandinavisk og internasjonal litteratur, og strømningene med tankegods fra Vest-Europa og Amerika ble møtt med stor åpenhet". Han engasjerte seg i aktivitetene, holdt foredrag og kurs både i østlige og vestlige deler av byen.
Leilighetene hvor bodde - i Hollendergata 2, så i den nybygde Sinsenbyen og til slutt i Observatoriegata like ved dagens Nasjonalbibliotek - ble møtesteder for nye emigranter. Der kunne de holde politiske og intellektuelle debatter, og der kunne de arbeide - der var skrivemaskinene viktigere enn kjøkkenbordet.
Willy Brandt krysset grenser. På 1930-tallet var Oslo en dypt splittet by, både sosialt og politisk. Brandt overvant disse grensene og knyttet vennskap i de forskjellige sosiale lag. Deltakerne på kursene hans var like imponerte over hans vesen som over hans kunnskaper. De intellektuelle medlemmene av "Mot Dag"-gruppen lærte mye av den unge Willy Brandt, blant dem senere ordfører Brynjulf Bull samt en og annen professor in spe. Forfattere som Sigurd Hoel og Arnulf Øverland hørte til i Willy Brandts bekjentskapskrets, psykologiprofessor Harald Schjelderup talte hans sak overfor fremmedpolitiet. Brandts utrettelige innsats i forskjellige politiske og sosiale kretser medvirket også til at Nobels Fredspris gikk til Carl von Ossietzky i 1936.
Det hele lyder som en suksesshistorie, hvilket det også var, men suksessen var hardt tilkjempet. Det fantes mye misunnelse, aviser som nedlatende beskrev ham som "revolusjonshelten Frahm" (Morgenbladet) og et fremmedpoliti som ble gjort oppmerksom på ham allerede etter to uker, da Dagbladet rapporterte om "en ung tysk flyktning". Oppholdstillatelsen hans hang i en tynn snor fire ganger.
Hvis det ikke hadde vært for støtten han fikk fra Arbeiderpartiets formann Oscar Torp, hadde det ikke vært stort å fortelle om Brandt i dag. Han arbeidet - måtte arbeide - under falskt navn, med falskt pass og falsk identitet i Norge.
På den måten fikk Brandt lære noe i Oslo som han ikke kjente fra Tyskland, nemlig "hva godt naboskap betyr, både innad og utad" og - for å sitere videre fra Nobelpristalen hans - "å overføre begrepene frihet, rettferdighet, solidaritet (...) til generelle samfunnsmessige og internasjonale forhold." Og i Norge kunne alle som hadde åpne øyne og ører lære av Brandts artikler, foredrag og utallige aktiviteter at nazisme er ensbetydende med krig - og dèt lenge før 9. april 1940.
Prof. dr. Einhart Lorenz holdt dette foredraget i Oslo Rådhus 31. oktober 2012 i forbindelse med utdelingen av Willy Brandt-prisen. Det gjengis her i norsk arbeidsoversettelse. Originalversjonen på tysk kan du lese på vår tyskspråklige nettside. Vi takker Einhart Lorenz for å ha stilt denne teksten til disposisjon for nettsiden vår.
WILLY BRANDT I NORGE
Film- & radioklipp fra NRKs arkiv
Filmavisen fra 16. august 1962: Borgermester Willy Brandt på Fagernes-besøk.
Filmavisen fra 24. Oktober 1957: Willy Brandt velges til borgermester i Vest-Berlin.
Filmavisen fra 15. november 1956: Willy Brandt ankommer Fornebu.
Urix radioprogram om Willy Brandt fra desember 2013 i anledning 100-årsdagen for hans fødsel.
Litteratur og klipp fra media
Lorenz, Einhart: Willy Brandt i Norge. Eksilåra 1933-1940. Tiden 1989.
Brandt, Willy: To fedreland. Skrifter i emigrasjon. Tiden 1966.
Norges mest kjente politiske flyktning. Dagbladet 18.12.2013.
På sporet av Willy Brandt. Morgenbladet, 10.10.2003.
Willy på veggen. Dagsavisen, april 2017.
Dagsavisen hedret Willy Brandt posthumt
Den 19. juni 2018 gjennomførte Stiftelsen Dagsavisen sitt årlige seminar, denne gangen med Willy Brandts forhold til Norge og til Dagsavisen som hovedtema. I et Europa i endring er arven etter Willy Brandt - en mann som ikke bare formet det moderne Europa, men som også preget Arbeiderbladets spalter - ekstra viktig å ta vare på, og Willy Brandts forhold til Norge og det spesielle forholdet han hadde til Arbeiderbladet fra han første gang kom til Oslo i 1933 helt fram til han døde i 1992 tåler godt å bli gjenfortalt og husket av nye generasjoner. Dette var bakgrunnen for at Willy Brandt ble tildelt Arbeiderbladets "aviskone" i bronse posthumt for sin innsats for Arbeiderbladet i årene 1933 til 1949. Prisen ble overrakt av Dagsavisens redaktør Eirik Hoff Lysholm og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr, og det var Willy Brandts datter Ninja Frahm som tok imot prisen på sin fars vegne. Under arrangementet holdt Sverre Jervell, tidl. diplomat og mangeårig leder av Willy Brandt-stiftelsen, tale om dagens forhold mellom Tyskland og Norge, og Europa i dag på vegne av Den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen.
Sverre Jervells tale
Dagsavisens artikkel om arrangementet